Måneblåvannymfe er en utbredt, men sjelden blåvannymfe. Hannen har en karakteristisk halvmåneformet svart flekk på andre bakkroppsledd.

Størrelse

Hann av måneblåvannymfe Coenagrion lunulatum. Arten er utbredt men sjelden. Hannen kan vanligvis kjennes på den overveiende mørke bakkroppen med en halvmåneformet svart tegning på det andre leddet.

Kroppslengde 30–33 mm, vingespenn 38–45 mm.

Kjennetegn

Hannen er blå med grønne øyne og svarte tegninger. Bakkroppen er overveiende svart, og det andre bakkroppsleddet har en månesigdformet svart tegning som vanligvis er omgitt av to frie svarte sidestreker (="surt fjes"). De lyse flekkene i bakhodet er ikke forbundet med en lys strek. Hunnen er gulgrønn og har overveiende svart bakkropp med to lyse sideflekker ved basis av ledd 8.

Forvekslingsarter

Hannen kan særlig forveksles med spydblåvannymfe C. hastulatum, og skilles best fra denne og andre arter på tegningen på 2. bakkroppsledd. Spydblåvannymfe kan unntaksvis ha lignende tegninger på 2. bakkroppsledd, men har mindre utbredt svart tegning på det tredje leddet. Hannen kan skilles fra hannene hos fagerblåvannymfe C. pulchellum og sørblåvannymfe C. puella på de grønne øynene (de to andre har blå øyne). Hunnen er svært lik andre Coenagrion-arter, men kan kjennes på de lyse sideflekkene ved basis av 8. bakkroppsledd i tillegg til halsskjoldets utforming.

Totalutbredelse

Arten har nordlig utbredelse. I Skandinavia er den utbredt i Sør-Sverige og langs kysten mot Bottenviken samt i hele Finland. Det er gjort spredte funn i Danmark. Arten forekommer spredt og lokalt i Sentral-Europa, og finnes videre østover inn i Russland og Sibir. 

Utbredelse i Norge

Arten er sjelden, og funnene er ofte i form av sporadiske enkeltfunn. Arten er påvist i Agder, Østfold, Oppland, Hedmark, Nord-Trøndelag, Finnmark og Troms (Sørøya og Alta jf. Hämäläinen 1984).

Levested og økologi

Arten forekommer ved næringsfattige myrtjern, gjerne med sumpvegetasjon av bukkeblad og torvmoser. Nymfen blir 21–25 mm. Den lever og overvintrer i vegetasjonsbeltet. Utviklingen er 1–2 årig (3–4 årig i nord?). Økologien er ellers nokså dårlig kjent.

Flyvetid

Mai til juli.

Referanser

Hämäläinen, M. 1984. Invertebrates of Inari Lapland, Finland. Kevo Notes 7: 31–38.