Forståelsen av livet på jorden og hvordan livet endrer seg, henger sammen med kunnskapen vi har om artene. Og vi har lang vei å gå: Bare i underkant av tjue prosent av artene som antas å finnes på jorda er kjent for oss i dag.
Med det tempoet som hittil er holdt, vil vi ikke å få en god oversikt over jordas artsmangfold før det allerede har skjedd store endringer i artssammensetningen. Med DNA-strekkoding kan vi i løpet av mye kortere tid få en bedre oversikt, noe som vil gjøre det lettere å avdekke strukturelle mønstre og sammenhenger i naturen.
Et utseende, flere arter – ulikt utseende, en art
Tradisjonelt har utseende vært en viktig egenskap for å skille arter fra hverandre. Ved DNA-strekkoding skilles arter fra hverandre ved hjelp av forskjeller i en utvalgt, kort DNA-sekvens. Alt som trengs er en liten vevsprøve fra et individ; noen få celler fra beinet til et insekt, bladet til en plante eller vevet til en sopp. Metoden kan også brukes på ulike levestadier, som for eksempel egg og larver, som ellers kan være vanskelig og artsbestemme. Det betyr at DNA-strekkoding avdekker det vi ikke ser med det blotte øye: selv organismer som ser prikk like ut kan vise seg å være to helt forskjellige arter – og det som ser ut som én art, kan vise seg å være to. Metoden vil imidlertid ikke erstatte tradisjonelle taksonomiske metoder, men snarere være et tilleggsverktøy.
Stort potensiale på mange områder
DNA-strekkoding har et betydelig praktisk og vitenskapelig potensiale innenfor flere områder. I tillegg til å være et verktøy for å identifisere arter, kan metoden eksempelvis brukes til å avsløre feilmerking av matprodukter, til miljøovervåkning og i medisinsk forskning
Les om flere bruksområder for DNA-strekkoding:
Bildet: Hymenoptera (veps og maur). Foto: Karsten Sund, Naturhistorisk museum, UiO