De norske kystområdene er spesielle i global sammenheng. Få steder i verden er variasjonen så stor over så korte avstander. Men det er også mange andre kategorier av natur i landet vårt som har et rikt eller særegent biologisk mangfold.

Kystlandet

Norge har en lang kyst, med et rikt biologisk mangfold. I ytre strøk finnes sjøfugl, vadefugler, havørn, sel, oter og en lang rekke andre arter som i sitt levesett er knyttet til havet og de marine økosystemene. I vegetasjonen finner vi plantearter med typisk oseanisk utbredelse.

Lengre inn fra kysten ligger lange fjorder og daler i et mangfold av utforminger. Her er ulendt terreng og fjell med stor naturtypevariasjon, og sørvendte lier og rasmarker med høy solinnstråling hvor varmekjære trær og planter, fugler og insekter trives selv så langt mot nord.

Høyfjell og vidde

Nesten halvparten av Norges totale areal består av fjell. Fjellområdene er i det store og hele relativt artsfattige, og preges av noen utbredte karakterarter. På grunn av stor geologisk og klimatisk variasjon har de ulike fjellområdene likevel forskjellig karakter. Det finnes dessuten også kalkrike områder med større mangfold av planter, insekter og andre organismer.

Enkelte norske høyfjellsområder har bestander av store pattedyr, som rein, jerv og fjellrev. Dette er sårbare rester etter de opprinnelige økosystemene som en gang fantes i alle norske høyfjell.

Varierte myrer

Myrlandskapene er utbredt i landet vårt, noe som skyldes høy årsnedbør i kombinasjon med lav fordampning på grunn av kaldt klima.

I Norge har vi spesielt stor variasjon i ulike myrtyper fordi de geologiske, klimatiske og topografiske faktorene varierer mye. Menneskelig påvirkning i form av slått har i en del tilfeller også spilt en rolle i utformingen av enkelte myrtyper.

Blant de mest karakteristiske norske myrtypene er bakkemyrene. Kalkrike bakkemyrer har et rikt biologisk mangfold, med eksempelvis mange orkidearter som for eksempel blodmarihand og myrflangre. De større bakkemyrene i Norge ble tidligere mye brukt til utmarksslått, noe som bidro til å holde dem åpne. Mange slåttemyrer gror nå til med kratt.

En annen særegen myrtype er palsmyrene. Disse består av en haug av torv med en kjerne av frossen torv og ren is (palsen). Overflaten og kantsonene av palsen er leveområde for ulike plantearter, som karakterarten lappstarr. Palsmyrer finnes i indre deler av Troms og Finnmark samt litt sjeldnere i fjellområdene i Sør-Norge.

 Artsrike skoger

Store deler av Norge er dekket av skog. Barskogen dominerer i store deler av landet, men det er også store innslag av løvtrær mange steder, blant annet et omfattende belte av bjørk opp mot fjellet over bartregrensen. På Sørlandet og Vestlandet finnes dessuten stedvis forekomster av edelløvskog.

Skogene er de mest artsrike naturtypene i Norge. Her finnes et rikt mangfold av pattedyr, fugler, insekter, planter, sopp og andre organismer. Vi har dessuten flere sjeldne skogstyper med særegne og spesielle artsforekomster. Kalkfuruskogen er blant skogtypene med spesielt rik flora. Skogtypen er lys og åpen, noe som gir gode forhold for et mangfold av planter. Blant annet er orkideer som rødflangre, rød skogfrue, flueblom og marisko knyttet til skogstypen.

Helt øst i Finnmark, i Pasvik, møter vi en flik av den Sibirske taigaen. Dette er en glissen skog som stort sett er uberørt av menneskelig inngripen. Området har flere arter med en østlig utbredelse. Eksempler på dette er planter som finmarkspors, lappsoleie, blokkevier, brannmyrull og finnmarksstarr, eller fugler som konglebit og sidensvans.

Kystgranskogen, eller nordlig regnskog som den også kalles, er kanskje Norges mest særegne skogtype. Det nedbørsrike klimaet på kysten gir kjølige somre og milde vintre. Dette skaper et jevnt fuktig skogsmiljø som utgjør levested for blant annet sjeldne treboende lavarter. Noen av disse, som gulprikklav og trønderlav, finnes kun i disse skogene.

Edelløvskogene er skoger av varmekjære løvtrær som sommer- og vintereik, hassel, bøk, lind, alm, ask og svartor. Flere av disse har sin nordligste utbredelse i Norge. Edelløvskogene har høy biologisk produktivitet, og et rikere artsmangfold enn de fleste andre typer natur i Norge. På vestlandet og videre nordover vokser edelløvskogene stedvis i sørvendte fjellsider med spesielt gunstig klima.

Urskog og naturskog er skogsområder som i svært liten grad er påvirket av menneskelig aktivitet. Økosystemene er intakte, med gamle og råtnende trær som er levesteder for et mangfold av hakkespetter, hullrugere, insekter og andre organismer. Det finnes så å si ikke urskog igjen i Norge. Mange arter som er knyttet til disse områdene er derfor sjeldne, som for eksempel ulike biller og trelevende sopper.

Et rikt kulturlandskap i endring

Kulturlandskap er en fellesbetegnelse for områder som har vært og er påvirket av menneskelig aktivitet. Det finnes mange ulike typer kulturlandskap i Norge. Noen av dem er like gamle som selve jordbruket i landet vårt, for eksempel kystlyngheiene som kan være opp i mot 4000 år gamle.

De fleste kulturlandskap har et rikt biologisk mangfold. Spesielt gjelder dette de gamle beite og slåtteengene der vi kan finne et uvanlig stort mangfold av blomsterplanter, sopp og insekter som for eksempel sommerfugler. Mange typer kulturlandskap er nå truet av gjengroing, og en rekke kulturlandskapsarter er derfor også truet.

Arktisk fastland

I Norge finnes arktisk natur først og fremst i nordøstlige deler av Finnmark, på Varangerhalvøya. Avhengig av hvordan man definerer Arktis kan enkelte høyfjellsområder andre steder i landet også sies å ha arktisk natur.

De arktiske delene av fastlandet har mye lavtvoksende og tuedannende vegetasjon, med en rekke arktiske plantearter. Finnmark har Norges rikeste forekomster av sjøfugl langs kysten, og i våtmarksområdene finnes nordøstlige hekkefugler som lappfiskand, lappspove, dvergsnipe og sotsnipe.

Øyer i Arktis

Nord for Norge ligger de arktiske øyene Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen. De to første hører til samme øygruppe, mens Jan Mayen er en vulkansk øy som ligger betydelig lengre sør og vest i Norskehavet.

Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen har et typisk arktisk klima, er fjellendte og uten trær. Vokstsesongen på øyene er kort, vegetasjonen sparsom og plantene tilpasset et liv i Arktis. Den biologiske produksjonen er lav, men til gjengjeld har øyene et rikt fugleliv, særlig av sjøfugl, vadere og gjess. Svalbard har dessuten gode bestander av polarrev, svalbardrein, isbjørn og er også viktig for hvalross.