Svært mye av naturvariasjonen i Norge kan be-skrives som
økoklinal variasjon, det vil si parallell, gradvis variasjon i artssammensetning og økologiske faktorer. Økoklinal variasjon kan grupperes i
lokale basisøkokliner,
tilstandsøkokliner og
regionale øko-kliner. Blant disse står lokale basisøkokliner, som NiN bakgrunnsdokument 4 omhandler, i en særstilling.
Lokale basisøkokliner
I NiN nyttes en bred definisjon av begrepet lokal basisøkoklin, som også omfatter variasjon som ikke er gradvis men ”naturlig” delt i grupper som ikke kan ordnes langs gradienter.
Lokale basisøkokliner, gradienter i miljøfaktorer og artssammensetning, spenner over at stort mangfold av egenskaper; fra sedimentenes kornstørrelse til graden av kildevannspåvirkning. De ”klassiske” gradientene – vannkjemi, baserikdom, jordfuktighet, avstand til grunnvannsspeilet i myr etc, som i stor grad ligger til grunn for de fleste tidligere inndelings-systemer for natur, er alle sammen eksempler på viktige lokale basisøkokliner.
Lokale basisøkokliner er en viktig kilde til variasjon på naturtypenivåene livsmedium, økosystem og til dels også på landskapsdel-nivået. I henhold til prinsippene for NiN-inndelingen, skal hovedtyper av disse tre naturtypenivåene deles inn i grunntyper på grunnlag av trinndelte lokale basisøkokliner.